Kjære dagbok Dear diary

Nå har vi vært....nei. Nå har vi bodd i Rosendal i åtte uker. 6 av dem har vi hatt ferie og bare levd et bedagelig slaraffen liv. Spist mye mat deilig sommer mat, vært sammen med venner og familie. Ungene fikk seg venner etter første uka og jeg har gledet meg over at de nå har fått samme friheten til å løpe ut å leke som jeg hadde da jeg var barn. 

Så langt føles flyttingen mer som en lang ferie, men nå har hverdagen innhentet oss. Jeg begynte i den nye jobben for halvannen uke siden. For første gang i mitt liv har jeg gjort et jobbskifte der jeg har gått over i en jobb jeg kunne fra før! (og jeg har hatt endel forskjellige jobber... kontormedarbeider, kokk, lærer, servitør, bartender,reisekoordinator, regnskapsmedarbeider, jobbet i interiørbutikk og til og med booking ansvarlig samtidig som jeg studerte). De tre siste årene i Oslo har jeg jobbet som logoped og som pp-rådgiver. Det er veldig godt å skifte jobb til noe man mer eller minder mestrer fra før. Her har jeg like dyktige, inkluderende og trivelige kolleger som da jeg jobbet i Oslo og ser at jeg har store sko å fylle.

 Godt å ha noe å strekke seg etter! 

Barna har nå gått en uke på skolen og så langt er det bare fryd og gammen. Det har gått over all forventning. Jenny fikk endelig treffe og bli kjent med jentene i klassen. Hun har invitert med seg hjem og vært så flink til å gå inn for å bli kjent med alle i klassen. For Julian er det den enkleste sak i verden å få nye venner. Han ser på en hver fremmed som en potensiell (beste-) venn og er like entusiastisk over alle nye mennesker han møter. 

Men selvsagt har de lengtet tilbake til Oslo. Selvsagt har de felt tårer over venner de ikke får se like ofte, og over byen de er så glad i. Heldigvis er de ikke sinte på meg lengre. Den fasen gikk vi gjennom i Oslo i vinter. Jeg var dum, egoistisk og tenkte bare på meg selv. De gråt og nektet å flytte. Men da de innså at mamma hadde bestemt seg og at det ikke gikk å protestere på flytting roet det hele seg ned. Men fortsatt er det nytt å bo her i Rosendal. Så jeg er forberedt på at det nok blir noen runder til i løpet av året.

...eller kanskje blir livet så godt at vi finner roen og tilhørigheten før det har gått et år.. bare tiden vil vise. 

Da jeg skulle flytte sa en venninne, som og har flyttet fra Oslo til landet, til meg: "Det kommer til å bli så godt for dere Malena. Alt går så mye langsommere utenfor byen. Det er så mye mer tid." og det har jeg allerede merket. Det er nesten vanskelig å forklare følelsen. Den kan nok bare virkelig forstås når man har opplevd det. 

Jeg koser meg med å kjøre rundt på veien i 60 km/t. Jeg har like lang reisetid som jeg hadde i Oslo. Men her er det bare en vei fra A til B og det går ikke så veldig fort på den veien heller. Den har ingen lyskryss og bare 2 rundkjøringer. Når jeg kjører til jobb kan det hende at jeg kjører i kø sammen med 5-6 andre biler og jeg har enda ikke hatt en ambulanse eller politi på utrykning hylende opp bak meg. Og jeg tror ikke jeg kommer til å oppleve det sånn med det første heller. I Oslo var det en daglig hendelse, og alltid like stressende i trange bygater med biler over alt. Veien jeg kjører her har utsikt til Hardangerfjorden og den går forbi gårder, bakker og sjø. Små bygder. På et sted kjører jeg forbi to esler som tusler rundt på et stort jordstykke, eller de bare står ved gjerdet helt nede ved veien og titter litt sørgmodig (som esler jo skal gjøre) på alle bilene som kjører forbi. 

Leiligheten er veldig koselig og fargerik! Det er jeg ganske fornøyd med siden jeg nå får prøvd ut forskjellige farger og brynet meg på om jeg får til å innrede fargerike rom.

Her er en liten samling minner. En grønn koreansk tekopp jeg fikk av en venninne for mange mange år siden. En gatestein fra Lisboa og en nydelig Bavarian-mini-vase, et loppefunn fra Hasle skoles loppemarked i mai.

Julian læxser'n.

I sommer har frokostfavoritten min vært fruktsalat med cottage chees, vaniljeyoughurt, honning og makademia  nøtter.

Oppskriften er fritt gjendikta fra Villa Paradisos frokos-frukt-bolle. 

By folk fisker.... City folks out fishing....

Enda en solnedgang. Yet another sunset.

Kjøkkenkroken vår. :)

Solnedgang. Like dramatisk som et Nerdrum-maleri. Er det ikke helt helt fantastisk?

Familiebesøk av kusiner <3 Family visit by cousins.

...og selvsagt. Molly lever et lykkelig katteliv. Nyter friheten, men er fortsatt glad i menneskene sine og kommer trofast hjem hver kveld.

Div loppefunn fra en av mine runder i våres. Den ene vasen er en gave (egentlig til Jenny) men jeg var raskt ute og beslagla den miste blå vasen. (Elsker blå "ming").

Her er mitt rosa vidunder. Hehehe! Er veldig fornøyd. Synes virkelig den piffer opp kjøkkenkroken! Jeg var ute en tur på lørdag og to damer kom bort å nevnte at de hadde vært innom bloggen min og sett skjenken. De synes den var kjempe fin! Tusen takk! Jeg har tenkt på det flere ganger og synes det var utrolig hyggelig opplevelse. Hmmmm! Når jeg tenker på det så ble det vel faktisk laget en avtale om at jeg skulle komme innom og kikke på et skap som står på en låve også! Det må jeg finne tid til i helga :) Har jo ingen ting jeg skal gjøre uansett.... ah! Bliss altså! 

Solnedgangene her i Rosendal er noe for seg selv.... sånne kvelder har vi rett som det er. Alle like forskjellige....

....og alle like vakre.

Nei, jeg kommer nok ikke til å angre på at jeg tok med mine små og flyttet hjem til barndomsbygda. Her er det så godt å være og vi har blitt tatt så godt i mot. "Du høyre liksom heima her du Malena" var det ei som sa til meg i dag. Det varmer like mye som en rosa solnedgang.

No, I will never ever regret that I took the kids and moved back to my childhood village. It is a good place to be and we have been so well received by the community. "You belong here Malena, its sort of right that you are back here" someone told me today. It warms just as much as a salmon red sunset.

Natta, see you soon:)

Var vel en grei oppsummering det eller? Noe mer dere har lyst å vite? Si gjerne fra :)

Natta, vi snakkes snart :)