I dag spiste vi det som sansynligvis blir årets siste utendørsmåltid. Jenny, Gro og meg dro til Botanisk have med pledd, moussaka, gresk salat og sjokoladekake. I kald, frisk og kjølig høstluft nøt vi ettermiddagens sitste solstråler fra en lysblå himmel. Straks sola gikk ned bak hustakene i Jens Bjelkesgate var det tid for å ta pleddet under armen og tusle seg hjem. På vei hjem gikk vi forbi "Due-hjørnet". Det er der alle Tøyens duene samler seg, og får mat og brød fra naboer. Naboer som ikke bryr seg og at man ikke skal mate by-duene. På Due-hjørnet fikk Jenny øye på en skadet due. Den ville hun selvsagt ta med seg hjem.
Hmmm..... følte jeg for å ta med en av "luftens rotter" for å ha den spankulerende rundt i leiligheten, med den ene vingen på slep langs gulvet? Nei.
Ville jeg heller velge å nekte Jenny å redde duen, og dermed utsette meg selv for 2 til 3 uker med beskyldninger og anklager om å være et menneneske totalt blottet for alt som kunne ligne på et hjerte? Høre og se tårer, snørr og utrøstelig bekymring over due jeg valgte å overlate til en sjebne der døden ville være eneste sikre utgang? Nei. Tror nok ikke det.
Dermed endte jeg opp med å ringe Fuglehjelpen. Nærmere bestemt ringte jeg til : " Hallåååå, det är Pälle från Fulhjälpen". En søt, men ubegripelig treg "fugle-engel" fra sverige. Joda. Pälle ville sende en kollega for å plukke opp duen. Men han kunne ikke komme før etter 1 time. EN time!! Hvor lenge skal man stå å vente på at en due skal bli hentet, når lekser og kveldsmat venter? Jenny nektet fortsatt å forlate duen. Pälle kunne desverre ikke fremskynde vår due i køen av hjelpetrengende fugler. Så vi ble enige om å putte duen i en eske og sette den i bakgården vår, inntil Pälles kollega ville komme den til unnsetning.
Phwe! Jeg skulle slippe å stå ute og vente i en hel time! En halv time går, og "Pälle från Fulhjälpen" ringer tilbake. Hans kollega hadde vært utenfor hos oss og leitet etter en eske med en due i. Men ikke funnet noen, så han dro videre på sin ridderlige ferd, for å redde Oslobys andre hjelpeløse fugler.
Jenny passer på duen og venter på Fuglehjelpen.
Men selvsagt, ingen fugl skal overlates til byens rovdyr og kalde høstnatt, så Pälle hadde rekvirert Falken for å hente Duen! Så ble det en lykkelig ending for alle likevel. Duen, Jenny, Pälle og Falcken (som fikk 500 for jobben).
Og ikke minst meg, som ofret 1 time av kvelden min for å unngå 3 uker med anklager. Forhåpentlig vis vil min kjære datter huske det som en fin historie, eller kansje hun vil glemme den etterhvert? En ting er i hvert fall sikkert, og det er at om vi hadde forlatt duen ville hun husket på det for evig og alltid...... :)
